Del 2: Konflikter som læringsmulighet.
Del 2: Konflikter som læringsmulighet.
Dette er del 2 av et intervju med Hans Holter Solhjell gjort av James Alexander Arnfinsen, som en del av Podcast showet Levevei. Intervjuet er bearbeidet for å fungere som tekst.
JAA: En av de temaene vi snakket om før intervjuet er konflikter, og at det er mange steder og sammenhenger man kan arbeide med det temaet. Umiddelbart vil vel folk tenke at å arbeide med konfliktløsning handler om voksne i arbeidslivet, eller som jeg selv gjør, arbeider som megler i Konfliktrådet. Det du og jeg har snakket om er barn/voksen relasjonen, enten det er foreldre og barn, i skole eller barnehage, eller andre institusjoner. Det kunne være spennende å høre litt mer hva du tenker om dette temaet.
HHS: Du og jeg er jo interessert i konflikter og konflikthåndtering som tema, og det er klart at konflikter i voksen barn relasjoner gir gode muligheter for å bli bedre for å forstå og i praksis lære bedre konflikthåndtering. Samtidig så er nok de fleste som går på kurs eller oppsøker veiledning primært opptatt av å få en bedre hverdag, med mindre stress, og en opplevelse av at de kan gjøre ting bedre både for barna sine og seg selv.
Men jeg pleier alikevel å fremheve at at foreldre og andre voksne som arbeider med barn, enten i barnehage eller skole, har en helt unik mulighet til å bli veldig gode på både kommunikasjon og konflikthåndtering.
Grunnen er at vi i disse settingene opplever langt flere konflikter enn det de aller fleste andre voksne gjøre i løpet av en arbeidsdag enten de er på et kontor eller i en organisasjon. Selv om man jobber i en organisasjon som vi normalt forbinder med å håndtere konflikter, som for eksempel politiet eller lignende, så vil det også for de være færre fortløpende konflikter enn i mange småbarnsfamilier.
Riktignok er det mange og kompliserte konflikter på mange arbeidsplasser og en del organisasjoner. Men det er ofte på et annet nivå, og frekvens.
Hvis vi ser på en familie, med ett eller flere barn, og starter fra man står opp, skal kle på seg, spise, pusse tenner, på med yttertøyet, ut av døren, ut og inn av bilen. Inn i barnehagen eller skolen. Videre skal vi hente barna i barnehagen, og så kanskje i butikken på vei hjem. Når vi så kommer hjem er det middagstid, bading, slå av tv, ipad, leggetid, og så videre. Mange foreldre vil kjenne igjen alle disse situasjonene som potensielle konfliktsituasjoner. Og da har vi fremdeles bare brukt eksempler som dreier seg om at vi har et barn. Har vi flere barn øker kompleksiteten i situasjonene, og vi får selvfølgelig også konflikter mellom barna. Som også er et veldig interessant tema.
Med denne totale mengden av potensielle konflikter har man store muligheter til å trene på konfliktløsning og kommunikasjon og bli gode på dette. Og også jobbe med egen personlige modning og utvikling. Å se på sin egen rolle i situasjonen er helt sentralt; «Hva er det jeg gjør som bidrar til konflikten?”. Det å kunne analysere situasjonen, tenke ut nye fremgangsmåter og fleksible tilnærminger, være kreativ, se sine egne tanke, følelses og reaksjonsmønstre. Og kanskje også komme i kontakt med, og måtte jobbe med sine egne såre eller traumatiske opplevelser fra egen oppvekst. Klarer vi dette så er det ingen tvil om at vi lærer mye som vi kan ha nytte av også i andre sammenhenger, og ikke så lett kan lære på andre måter.
I tillegg til antallet situasjoner, så er det også andre ting som gjør konfliktene i relasjoner med barn spesielle og bidrar til å gi en spesiell læringsmulighet. Det jeg tenker på da er at den emosjonelle intensiteten i konfliktene bli veldig høy. Vi har hele skalaen fra lav til veldig høy intensitet.
Et barn kan for eksempel finne på å rope og skrike intenst, bli rasende eller gråte intenst. Eller spenne seg opp hele kroppen om vi skal løfte de, eller bli slapp som en potetsekk. Eller kaste seg ned på bakken og skrike. Eller står med en lekebil i hånden og true med å kaste den. Og kan selvfølgelig slå, bite, sparke, spytte ol. Eller bli oppløst i tårer og fortvilelse over noe som gikk feil eller de ikke får til. Og som det ikke alltid er så lett å forstå betydningen av fra et voksent perspektiv.
Dette er en emosjonell og aferdsmessig intensitet som det er veldig få voksne, om man ikke har barn i disse fasene, vil møte. Og disse konfliktene kan en møte dag etter dag i årevis, fordi det er de små daglige gjøremålene som er konfliktsonen.
En ekstra dimensjon her er også at mange vil oppleve konfliktene med barna sine som mer personlige og krevende emosjonelt sett, og at de rører ved de grunnleggende selvbildene, følelsene, tankene og verdiene våre. Og man kan plutselig begynne å gjøre eller føle ting vi ikke ønsker eller var klar over at vi kunne tenke eller føle. Feks at vi blir langt sintere selv enn vi har ønsket, eller på autopilot gjør ting vi vet at vi ikke selv likte at våre foreldre gjorde da vi selv vokste opp. Og også at man bekymrer seg for hva andre tror og tenker, for eksempel de som ser oss i barnehagen, i butikken, eller i selskap med familie og venner. Som igjen kan gjøre at vi blir mer stresset, og derfor ikke gjør de tingene vi vet er lurt å gjøre, fordi det er vanskeligere å få til når vi føler oss observert og påvirket av stress av ulike årsaker.
Så det er klart at alt dette kan være ganske slitsomt til tider, og for noen kan det også bli veldig vanskelig, dypt frustrerende, delvis traumatiserende og gå ut over både selvtillit og selvfølelse som foreldre. Men om vi nå ser på dette ut fra det perspektivet vi snakket om, med fokus på konflikter som muligheter for læring, så er de samme faktorene som kan gjør konfliktene med barn spesielt slitsomme og vanskelige, også med på å gjøre dette til spesielt gode læringsmuligheter. Dette kommer ganske enkelt av at om vi skal bli gode på noe i praksis, og ikke bare i teorien slik vi blir for eksempel på universitetet, så må vi ha gode muligheter til å øve, prøve og feile, evaluere, prøve igjen, igjen og igjen. Og jo mer “virkelig” situasjonen vi øver i er, jo bedre er det for læringsmuligheten.
Hvis man sammenligner å lære kommunikasjon og konflikthåndtering med f.eks. å skulle lære en kampsport, eller å lære å stå slalom, så er det lett å se dette. Du (JAA) driver med aikido, jeg drev også litt med aikido for mange år siden, og har drevet med andre selvforsvarsteknikker etter det. For å trene aikido må du gå til treningslokalet. Du har kanskje satt av opptil to timer for å trene. Utenom disse tidene er det vanskelig å trene ordentlig. Man kan kanskje gjøre noen øvelser, meditere, eller andre ting, men ordentlig trening med en partner blir det ikke.
Men som foreldre, så er vi i treningslokalet store deler av dagen, og partneren kommer til oss kanskje allerede kl 06 om morgenen, før vi har stått opp. Uansett om vi vil eller ikke så er vi midt oppe i situasjonen, og muligheten for å øve på noe vi har lært eller fra før vet at fungerer bedre enn andre ting, er til stede. Og det vil den fortsette å være store deler av dagen. Og hver eneste situasjon er virkelig. Det er ikke et rollespill, eller en øvelse. Og det vi gjør har ekte konsekvenser. Så vi har med andre ord optimale forhold for læring.
Men positiv, konstruktiv læring skjer selvfølgelig ikke av seg selv. Man kan av og til få inntrykk av, når man leser litteratur med dette positive synet på konflikter, at læring skjer av seg selv bare vi har konflikter. Og det stemmer ikke. Dvs, læring skjer nok uansett, men om vi her tenker på positiv læring, som gjør oss bedre i stand til å håndtere en lignende situasjon i morgen, som har øket ferdighetene våre, tillitten vår til oss selv og hverandre, og gjort noe positivt for relasjonen, så skjer det ikke av seg selv. De fleste har erfaringer med at konflikter kan skape avstand og distanse i relasjonen, negative forventninger og følelser i forhold til hverandre, og til hva som skjer neste gang. Man kan begynne å grue seg til neste situasjon. Og at vi starter i minus neste gang.
Så det er det motsatte av dette vi ønsker. Målet, slik jeg snakker om det er å få til positive læringsspiraler istedenfor negative læringsspiraler. Dette er også målet med PLS modellen. Og det kan kreve en god del hardt arbeide og motivasjon å få til. For mange kan det bety at man kan ha nytte av påfyll av ny, oppdatert eller repetisjon av kunnskap, kanskje lese bøker, gå på kurs eller få veiledning. Man har med andre ord en fordel av å ha et godt kunnskapsgrunnlag. Og da ikke kun i form av teoretisk, forståelsesorientert kunnskap, men i form av noe som er konkret og praktisk orientert. Men dette er kanskje bare 5 eller 10% av jobben.
Resten består av å prøve ut de praktiske ideene, prøve og feile, reflektere, prøve igjen, og lære av de erfaringene man gjør. Og gjerne også snakke om disse erfaringene med noen som kan hjelpe en å forstå hva som foregår, og raffinere praksisen. Så en god porsjon hardt arbeid med andre ord, men alikevel noe mange opplever raske postive effekter av, og som er kunnskaper og ferdigheter man kan ha nytte av resten av livet, i mange ulike sammenhenger.
Du kan lese del 3 av intervjuet her.
Oversikt over intervjuet:
- Del 1: Organisk læring, selvregulering og samregulering.
- Del 2: Konflikter som læringsmulighet.
- Del 3: Prioritering av relasjonell læring.
- Del 4: Enkel teori og vanskelig praksis.
- Del 5: Akademisk teori og praksismodeller.
- Del 6: Trassalder, selvstendighetsalder og begreper som peker.
- Del 7: PLS reguleringsstøttemodellen.
- Del 8: Betydningen av å se barnets perspektiv.
- Del 9: Betydningen av å se seg selv, ens egen rolle og ansvar.