Del 5: Akademisk teori og praksismodeller.

Dette er del 5 av et intervju med Hans Holter Solhjell gjort av James Alexander Arnfinsen, som en del av Podcast showet Levevei. Intervjuet er bearbeidet for å fungere som tekst.

JAA: Når du snakker om praksismodeller kom jeg til å tenke på et intervju jeg gjorde med en som het Kristian Merckoll for noen måneder siden. Vi snakket om dette med viktigheten av det mentale, mentale modeller og det teoretiske i utviklingsarbeid og det praktiske i hverdagen. Har du noen tanker om dette?

HHS: Temaet mentale modeller, praksismodeller og teori i møtet med praksis er veldig interessant og viktig. Og vi kan også se det i sammenheng med spørsmålet om hvordan vi vurderer og vektlegger ulike typer kunnskap.

Noe av utfordringen for mange, jeg vil si de aller fleste, som har en akademisk bakgrunn og har studert lenge ved universitetet, er at vi har nokså kompliserte mentale modeller. Med mange kompliserte og fremmedgjorte begreper, som lett kan bli veldig distansert fra praksis, hverdagsspråket, det konkrete, sansbare og kroppslige. Og gjerne veldig mange begreper for mer eller mindre det samme fenomenet. Og som ofte ikke er relativt lett forståelig for de som ikke er innenfor fagfeltet.

Fagspråket og begrepskonstruksjonene er ofte såpass komplisert at det er lite anvendelige i praksis og i krevende situasjoner. Språket er i stor grad mer orientert mot å skape en form for innsikt, forståelse, mening, eller sannhet, mens vi sitter i ro og fred og har god tid uten handlingspress. Gjerne i etterkant, lenge etter praksissituasjonen, og ofte uten at det vi kommer frem til har noen merkbare konkrete konsekvenser.

Intensjonen i akademisk sammenheng er nesten aldri økt handlingskompetanse. Og handlingskompetanse er det vi trenger når vi står midt oppe i en situasjon, og skal få noe til å fungere, gjennomføre noe, samarbeide, problemløse og så videre.

Og selv når målet er å kunne gi noen praktiske råd, så konstruerer man ofte teori og modeller basert på de de faktorene jeg akkurat nevnte, og har ingen egen epistemologi, metode eller modell for begrepskonstruksjon og modellbygging som har handlingskompetanse som mål. De eventuelle praktiske rådene blir også gjerne sett på som litt mindreverdige, og noe som skal hentes ut fra teoriene. Men da gjerne av noen andre, siden akademikere gjerne gjerne holder på med andre ting enn det konkrete og praktiske. Og det finnes mange eksempler på bøker med 500 sider teori, forskningsresultater mm, og så noen litt hjelpesløse praktiske ideer på en side til slutt.

De akademiske institusjonene har i tillegg sjelden rom eller kapasitet for praktisk øving, og inkludering av praksiserfaring i sine studieløp. Det gir jo heller ingen uttelling i forhold til de akademisk ansattes karriere. En interessant dimensjon ved dette ble belyst i en debatt som gikk i media for noen år siden mellom representanter for psykologutdanningen, som har veldig lite av denne typen praksis, og mye akademisk teori, og representanter for ulike psykoterapiutdanninger, som i langt større grad vektlegger denne praksisen.

Det har også vært en tendens over ihvertfall de siste 20 årene, i forbindelse med overgangen fra profesjonsutdanninger og etatsskoler til høyskoler, og nå videre til universiteter, at det praktiske, inkludert relasjonskompetanse, kommer mer i bakgrunnen til fordel for den teoretiske og akademiske kunnskapen. Det har vi sett for eksempel på politihøyskolen, hvor jeg selv jobbet en periode som lærer i psykologi, i sykepleie, barnehagelærer, fysioterapiutdanningen og så videre.

Også nedover i grunnskolen har dette vært en tendens, hvor den kroppslige, konkrete, eventuelt også kreative, kompetansen i stor grad har vært under press fra kravet om mer teoretisk kompetanse i fag som anses i større grad som en nasjonal snarvei til økonomisk vekst, for eksempel matematikk. Uten at det er dokumentert på noen som helst måte at stemmer.

Du kan lese del 6 av intervjuet her.