Del 4: Enkel teori og vanskelig praksis.

Dette er del 4 av et intervju med Hans Holter Solhjell gjort av James Alexander Arnfinsen, som en del av Podcast showet Levevei. Intervjuet er bearbeidet for å fungere som tekst.

JAA: Det virker veldig åpenlyst, men hvorfor er det så vanskelig?

HHS: Du kan si det virker åpenlyst. Jeg tror at nesten alt jeg sier på kursene mine kan virke åpenlyst når man først hører det. Og i dag kan selvfølgelig mange noen deler av dette fra før. I hvert fall på ideplanet. Veldige mange foreldre i dag har god basisinnsikt, gode holdninger, og et sunt syn på barn. Det er tanker veldig mange er godt kjent med i en eller annen forstand fra ulike sammenhenger. Selv om det ikke gjelder alle.

Samtidig så er teoretisk kunnskap, gode holdninger og syn på barnet noe annet enn praktisk evne, og praktisk innsikt i hvordan vi kan omsette dette i god praksis. Og spesielt når ting er mer vanskelig eller krevende enn normalt. Noen av de foreldrene som selv opplever ting som spesielt vanskelig og frustrerende, er nettopp de som har mye kunnskap og gode holdninger, men som ikke klarer å omsette dette i praksis slik de ønsker. Og allikevel opplever at mange situasjoner blir vanskelige, og at relasjonen totalt sett oppleves krevende. Og at de selv gjør ting de skulle ønske de ikke gjorde, og gjerne vil finne bedre alternativer til.

Hver kunnskapsbit som er viktig å ha med seg, og hver ferdighet som er en fordel å kunne er også hver for seg nokså enkle og lett å forklare på en forståelig måte for de fleste. Selv om man selvfølgelig kan velge å være uenig i noe, eller ha andre verdier og grunnleggende syn på ting.

Samtidig er det slik at ideer, innsikt og ferdigheter som høres enkle ut når man snakker om de, eller leser om de, og som er enkle å forstå kognitivt, lett bryter sammen om vi opplever stress, press eller blir utfordret på ulike måter. Det er også slik at jo mer komplisert situasjonen man står ovenfor er, jo lettere bryter det åpenbare, og det som vanligvis er enkelt, sammen. I tillegg har vi også kanskje med oss noen uvaner og umodne reaksjonsmønstre, som lett slår inn når stressnivået øker.

Det kan skyldes flere ting. Om man møter motstand, protester, kanskje stygge ord kan det for noen bidra til en opplevelse av provokasjon, sinne eller redsel. Begge deler gjør at man lettere selv gjør eller sier ting som forsterker intensiteten i situasjonen. Man kan bli mer irritert i stemmen, opptre på en bråere måte, bruke fysiske virkemidler uten at det er nødvendig og lignende.

Det samme kan skje om vi har en opplevelse av å ha dårlig tid, eller ikke forstår, eventuelt misforstår, hva som skjer i situasjonen. Kanskje det skjer flere ting på en gang, som kan gjøre ting vanskeligere. Eller om vi blir observert av andre voksne, som vi tror har meninger om oss, barnet vårt og det som skjer. Og om man selv er sliten, trøtt, bekymret eller har opplevd andre konflikter på jobben eller hjemme. Eller av andre grunner sliter selv og har lavere toleransenivå.

Når man er under stress og selv opplever sterke følelser er det som i utgangspunktet høres enkelt ut, og som en selvfølge, vanskeligere å få til i praksis. Vi snakket innledningsvis om selvregulering og samregulering. Når vi selv er under press og føler oss stresset, så kan vi si at vår egen selvreguleringsevne blir utfordret. Det fører igjen lett til at vår egen evne til å samregulere med barnet blir redusert, vi kan lettere få tendens til tunnelsyn, ser ikke barnets perspektiv like lett og heller ikke konsekvensene av det vi selv gjør.

Så økt praktisk evne og mestringsevne dreier seg også i stor grad om å jobbe med ens egen evne til selvregulering, evne til å håndtere stress, ha ro og oversikt selv om det skjer mange ting på en gang, se flere perspektiver enn vårt eget og handle uten at de mer avanserte og rafinerte ferdighetene våre bryter sammen.

Og dette krever en høy grad av bevistgjøring, presise praktiske modeller, trening og refleksjon over situasjonen for å klare å nærme oss vårt bedre selv i praksis på en noenlunde konsistent måte. Og kan faktisk kreve en god del mer arbeid å lære på en ordentlig og dyptgående måte enn hva mange tror i første møte med en tilsynelatende ”enkel” ide.

Samtidig er det en kunst når man skal undervise, veilede eller også lage praktiske modeller, å gjøre modellen og undervisningen, så enkel og så tilgjengelig så mulig. Enkelhet og praktisk tydelighet er vesentlig slik at kunnskapen på en realistisk måte kan gjøres anvendelig i potensielt stressende og komplekse situasjoner. Og på tross av modellens enkelhet samtidig ivareta nok av kompleksiteten, variasjonen og uforutsigbarheten som den virkelige verden faktisk representerer.

Veldig mye teori, og det aller meste som undervises på universitet og høyskoler, er konstruert og formulert på en slik måte at avstanden mellom boken, forelesningen det å klare å svare godt på eksamen og den praktisk virkeligheten kan bli veldig lang. Så jeg har da for min egen del vært spesielt opptatt av denne overføringen fra akademisk, teoretisk kunnskap, til praktisk virkelighet. Og også i den forbindelse å konstruere kunnskapen og det vi kan kaller modeller på en slik måte at veien fra teorien eller modellen til praksis, og konkrete ferdigheter vi faktisk kan trene og øve på, blir kortere.

En annen dimensjon her er at du, og jeg også, har vært interessert i kommunikasjon og konflikthåndtering i mange år. Og da er det mer åpenbart og selvfølgelig for oss. For nokså mange er det ikke det. Det har rett og slett ikke vært så viktig for de å bruke tid på forstå dette så grundig som det har vært for oss. For meg var det ekstremt viktig, fordi jeg var spesielt dårlig på det, og det skapte betydelige utfordringer og problemer for meg selv. For mange blir det det først når de får barn selv, og opplever at de sosiale ferdigheten de har klart seg bra med i de fleste situasjoner i livet ikke helt strekker til når de skal i butikken med en 3 åring, eller selv noe så banalt som å skru av en tv. Det dreier seg jo tross alt bare om å trykke på en knapp.

Mange av de som deltar på kursene mine er folk som kan mye fra før, og bruker de samme eller lignende ferdigheter og tankesett i andre situasjoner, men ikke helt har forstått hvordan de kan bruke det i relasjonen med sine egne barn. Og som kanskje ikke er så beviste på det som er mer spesielt for relasjoner med barn. For eksempel psykologer, pedagoger, leger, ledere, coacher og lignende. Vi er også mer emosjonelle i forhold til våre egne barn, som også gjør ting vanskeligere. Og vi er også mer preget av gamle emosjonelle mønstre fra vår egen barndom, og holdninger og reaksjonsmønstre vi har plukket mer ubevist opp gjennom utviklingen vår.

I tillegg så er det reelt sett mye vanskeligere å forholde seg til en sliten 3 åring, som ikke har lyst til å gjøre det vi voksne mener bør skje, enn å ha en veiledningssamtale med en klient eller medarbeider på ens eget kontor. Om vi bruker en psykolog som eksempel, så vil som regel klienten ønske å snakke med psykologen, selv komme seg til psykologens kontor, kanskje til og med betale for å snakke med psykologen og så videre. Det er i det hele tatt veldig mye enklere å være psykolog, enn å være foreldre til den nevnte 3 åringen.

Når vi står oppe i mer kompliserte situasjoner, og samtidig opplever stress, motstand, tidspress med mer, så er det en fordel å ha mer robuste og solide praksismodeller, og ferdigheter. Om vi skal klare å få de vanskelige situasjonene og relasjonene til å fungere bedre. Og også et høyere personlig modenhetsnivå, hvor vi kan være tilstede i situasjonen, uten at våre egne impulser og inngrodde mønstre tar overhånd. Ofte vil den den boklige, akademiske kunnskapen og læringsformen, som avsluttes med en skriftlig eksamen i stor grad være utilstrekkelig. Vi trenger også konkrete praktiske modeller og øvelse. Og mulighet til å prøve og feile, og lære av og reflektere over erfaringene, hva som skjedde, våre egne følelser, impulser og umiddelbare tanke og handlingsmønstre i situasjonen.

Du kan lese del 5 av intervjuet her.