facebook

Dette er del 7 av et intervju med Hans Holter Solhjell gjort av James Alexander Arnfinsen, som en del av Podcast showet Levevei. Intervjuet er bearbeidet for å fungere som tekst.

JAA: Har du et eksempel på en slik modell? En handlingsorientert mental modell? Gjerne en modell som kan belyse og hjelpe oss i noen av disse hverdagssituasjonene som du har beskrevet, og når ting er vanskelig? Hvordan man kan nærme seg en vanskelig situasjon, og ha en modell i bakhodet som gir en litt mer klarhet og en litt tydeligere intensjon om å ville noe godt i relasjonen?

HHS: Jeg har konstruert flere slike modeller. To av de er mer overordnende og prosessorienterte, og også en rekke mindre modeller. De to overordende modellene kaller jeg PLS-samregulering, og PLS-selvregulering. PLS står for Positive Læringsspiraler. Jeg kan her bruke PLS-samreguleringsmodellen som eksempel da den er mest relevant for temaet.

PLS-samregulering, som jeg også kaller PLS fem fase modellen, beskriver fem ulike faser i konflikter og læringsprosesser, og hva vi kan gjøre i hver enkelt fase av konflikten. Målet er ikke bare å komme gjennom situasjonen her og nå, men også å øke muligheten for at vi lærer noe konstruktivt fra konflikten fra gang til gang, gradvis øker mestringsevnen vår både i forhold til den konkrete situasjonstypen, men også i forhold til konflikter generelt, og øker eller vedlikeholder tilliten mellom oss heller enn at den reduseres. Det er dette jeg kaller positive lærings spiraler. Mer teoretisk kan vi si at vi ønsker å øke både evnen til selvregulering, og samregulering. For oss selv og barnet.

PLS samreguleringsmodellen beskriver fem ulike faser i konflikter, og hva vi som voksne kan observere, gjøre og ha som fokus i hver enkelt fase. Du kan se en visuell fremstilling i bildet under, og så en kort beskrivelse av hver fase under det igjen. Om du følger grafen i bildet bortover fra venstre, så viser det tiden som går, mens høyden på kurven viser den emosjonelle og adferdsmessige intensiteten i situasjonen.

1. Den første fasen er “forberedelsesfasen”. Her er fokuset på alt vi kan gjøre før vi skal gå i gang med noe, for å gjøre prosessen videre enklere. La oss si at vi nå skal ut om morgenen med en 3-4 åring, hente og komme oss ut av barnehagen, gå i butikken ol. Som voksen kan jeg nå planlegge fremover, og ha en plan eller struktur i forhold til hva jeg ønsker skal foregå, og også hvordan det skal foregå. Planen bør være fleksibel, og jeg kan også ha ideer om en plan B, og C. Og over tid er det også en fordel å utvikle evnen til å beholde roen og forholde seg konstruktivt også når det skjer uventede ting, eller vi møter motstand, som det gjerne gjør med barn.

I tillegg så kan jeg forsøke å se situasjonen fra barnets perspektiv. Og jeg kan basert på tidligere erfaring ha en ide om hva barnets behov er, hva barnet har lyst til, og ikke lyst til å gjøre, hva barnet tenker, og hvordan barnet kan komme til å reagere.

Og selvfølgelig også forberede barnet på hva som skal skje. Det er mitt inntrykk at å forberede barnet er den mest brukte og kjente av alle “teknikker” foreldre bruker i dag. Og de som ikke gjøre dette godt nok kan oppnå store positive endringer kun ved å begynne å forberede barna bedre på hva som skal skje. Og også hvordan.

I mer krevende situasjoner så kan jeg også forsøke å emosjonelt og mentalt innstille meg selv, og se for meg hvordan jeg skal gjøre ting, bruke stemmen og kroppsspråk, og også reagere om jeg blir utfordret på en negativ måte. Er man for eksempel stresset etter jobb, og skal hente i barnehagen kan det være en ide å bruke et minutt eller to i bilen eller bare stå utenfor og roe seg litt før man går inn.

Det er også en rekke andre ting som kan gjøres. Her gir jeg bare en rask oversikt over hver fase, og noen punkter på hver. I sum kan vi si at denne fasen dreier seg om å forsøke å tilrettelegge prosessen videre før skal gå i gang.

2. Den andre fasen er “stabiliseringsfasen”. Her skal vi faktisk sette prosessen i gang, og gjennomføre noe. Det er et todelt mål i denne fasen. Det ene er å komme i gang med og lede prosessen fremover. For eksempel å skru av TV.

Samtidig er målet å forholde oss til den emosjonelle temperaturen i situasjonen, som i denne fasen nesten alltid stiger. Vi ønsker nå å unngå at vi selv gjør ting som bidrar til at temperaturen her stiger unødvendig, og blir unødvendig negativ eller intens. Det er flere ting vi voksne typisk gjør som vil være med på å eskalere situasjonen, og øke temperaturen. I kurset forklarer og demonstrerer jeg hva disse tingene er, og hva vi kan gjøre i stedet.

En vesentlig del i hver fase, og også i denne fasen er å forholde oss til barnets perspektiv, reaksjoner og følelser. Og å møte barnets opplevelse av situasjonen på en måte som er emosjonelt relevant måte sett fra barnets perspektiv. Det innebærer at vi kan kommunisere, gjerne på det som kalles en annerkjennende måte, at vi tar barnets opplevelse på alvor, viser at vi forstår at barnet har egne ønsker, og en egen opplevelse av det som skjer, og egne synspunkter på hvordan ting bør skje. Det betyr ikke at barnet skal bestemme, eller overta kontrollen, men at vi selv om vi leder, kan forholde oss til og inkludere barnets perspektiv og opplevelse alikevel. Og som regel kan vi også tilrettelegge litt, tilpasse noe og justere situasjonen også på barnets premisser, samtidig som vi leder fremover. Noen bruker begrepet barns medvirkning om dette.

Stabiliseringsfasen er mer krevende enn forberedelsesfasen for de aller fleste, og kunnskapen om hva som skjer mindre. Og vanskeligere å få til bra. Her skal vi faktisk gå i gang, og gjennomføre noe. Det oppstår gjerne et tidspress, og stressnivået stiger. Og mange voksne gjør en del ting her som veldig lett eskalerer situasjonen raskt.

Men for noen voksne er problemet det motsatte, at man ikke leder nok. Alt foregår på en ikke-ledende måte, at den voksne verken med kroppsspråk, tonefall eller med ordene sine leder ordentlig. Det skjer rett og slett ingenting. Disse situasjonene ender alikevel ofte opp med at den voksne til slutt blir så irritert og frustrert, eventuelt sliten, at man nå alikevel eskalerer situasjonen betydelig mer enn nødvendig. Det å lede og stabilisere samtidig, på en emosjonelt relevant måte sett fra barnets perspektiv, er hovedferdigheter i denne fasen.

3. Neste fase kaller jeg “deeskaleringsfasen”. Er vi flinke i de to første fasene blir det ofte færre vanskelige og intense situasjoner. Og de varer kortere. Men barnet kan allikevel bli skuffet, lei seg eller sint selv om vi gjør ting på best mulig måte i de første fasene. Og vi må også her forholde oss til barnets følelsesmessige reaksjon og barnets perspektiv på situasjonen, enten den er veldig intens eller den er nokså rolig. I denne fasen er dette hovedfokuset, da vi her ofte feks har fått skrudd av TVen, eller gjennomført det vi skulle. Husk også at det i noen situasjoner ikke er tydelige skiller mellom fase 2, 3 og 4.

Typisk i denne fasen har vi nå kommet dit at barnet kanskje er lei seg, frustrert, sint el, og på det mest intense kanskje også truer, slår, biter, sparker, spytter, raserer et rom og kaster ting el. Det er noe selv de aller flinkeste av foreldre eller fagfolk kan oppleve, og er ikke uvanlig i visse aldersperioder.

Så det å kunne forholde seg til barnets følelsesmessige og adferdsmessige reaksjoner er en stor fordel, og er det vi jobber med i denne fasen. Målet er da å gjøre de tingene som gjør at intensiteten går nedover, og unngå å gjøre de tingene som typisk gjør at intensiteten øker eller forlenges.

4. Den fjerde fasen kaller jeg “reparasjonsfasen”. I mange konfliktsituasjoner så vil det oppstå negative følelser og tanker både om den andre parten i konflikten, om situasjonstypen, og også om en selv. Det kan også oppstå det vi kan kalle en avstand i relasjonen, og redusert opplevelse av trygghet, nærhet og tillitt.

Dette er også viktig om vi ser konflikter mellom foreldre og barn, og også andre viktige voksne i barnets liv, inklusive i barnehage og i skolen, i lys av tilknytningspsykologi, som er et av de teoretiske perspektivene denne modellen relaterer til.

Målet i denne fasen er å gjøre noe for å gjenopprette kontakt, trygghet og tillit, og en opplevelse av nærhet, og at vi viser at vi er glade i hverandre og bryr oss om hverandre selv om vi har vært sinte på hverandre eller gjort eller sagt noe negativt.

I praksis dreier dette seg også om noe mer enn å bare si unnskyld. I tillegg er det en fordel om vi viser forståelse for barnets opplevelse av oss og vår fremgangsmåte. Og at vi beskriver det vi sa eller gjorde, og sier at det ikke var bra eller galt gjort av oss. Dvs, noe som er grundigere og mer personlig enn bare et unnskyld, og som viser barnet at vi som voksne tar ansvar for våre egne handlinger og situasjonen.

En annen dimensjon ved dette er at reparasjonsfasen er viktig også når vi voksne mener at vi ikke har gjort eller sagt noe vi ikke burde gjøre. Kanskje vi faktisk har gjort mye bra i de 3 første fasene, tatt riktige besluttninger og gått frem på en forsvarlig måte. Men barnet kan alikevel oppleve situasjonen som vanskelig, lei, eller bli såret eller sint. Det er flere ting vi voksne kan bli nødt til å gjøre, og som er riktig å gjøre, som barnet alikvel ikke liker.

Om vi for eksempel må ta noe ut av hendene på et barn, la oss si en farlig kniv, og vi gjør det på en rolig måte, så kan barnet nå alikevel bli lei seg eller sint. Barnet hadde sitt eget mål, og ønsket å leke med kniven. Selv om det er riktig av oss her å ta kniven, så er poenget her at det alikvel nå er viktig å ta barnets opplevelse av det som skjer, på alvor ved å vise aksept og forståelse for barnets reaksjon. Vi trenger her ikke si unnskyld, men vi kan alikevel bekrefte at vi forstår at barnet blir lei seg, og forholde oss til barnets opplevelse på en empatisk måte. Det er i og for seg noe som går igjen i alle fasene, men har ulike sider ved seg i hver fase, både i forhold til å se og tolke barnets perspektiv, og i forhold til hvordan vi kan nå frem til barnet.

En tredje dimensjon ved denne fasen er relevant når relasjonen over tid har kommet inn i et negativt spor. Og hvor det kanskje har bygget seg opp flere lag av negative følelser, tanker og bilder av hverandre over tid. Her kan det i mange tilfeller være nyttig og forløsende om den voksne setter av ekstra tid, for eksempel en eller flere helger, sammen med barnet, og bygger opp positive felles erfaringer.

5. Den femte og siste fasen i denne modellen er refleksjonsfasen. Jeg kalte dette tidligere for læringsfasen, men har nå begynt å kalle alle fasene for læringsfaser, da vi også fortløpende har mulighet til å lære noe, oppdage nye ting om oss selv, situasjonen og barnet, og justere kursen underveis. Men i denne fasen har vi bedre tid, det er i etterkant av situasjonen, og vi kan nå gå dypere i materien enn vi har mulighet til midt oppe i situasjonen.

Jeg deler denne fasen i to. I den første delen er fokuset på at vi voksne tenker gjennom hva som skjedde i situasjonen, og hva vi kan gjøre anderledes neste gang. Vi kan da gjøre dette systematisk og tenke gjennom hva som skjedde i hver enkelt av fasene. Jeg kan da også forsøke å se for meg hvordan dette så ut fra barnets perspektiv, og se om jeg kan finne noen bedre måter å gå frem på neste gang. Kanskje jeg også trenger noe ny kunnskap, eller nye ideer for hvordan jeg kan gjøre dette. Jeg kan også se på meg selv, og mitt emosjonelle og kognitive reaksjonsmønster. Er det noen ubeviste mønstre som slår inn her, og gjør at jeg opptrer lite hensiktsmessig, eller drar mitt eget stress med inn i situasjonen? Målet her er å komme opp med en ny plan, som jeg kan ta med meg videre til neste lignende situasjon. Og se om jeg kan finne et bedre indre utgangspunkt for å stå bedre i situasjonen neste gang, og også i forhold til neste del av denne fasen.

Neste del av læringsfasen er å snakke med barnet, og forsøke å få til en dialog hvor vi forsøker å se om vi kan forstå hverandre bedre, og finne en bedre felles forståelse av situasjonen, og hvordan vi skal gjøre dette neste gang.

Det er da viktig å legge vekt på hvordan barnet opplevde situasjonen. Ikke bare på hvordan hva vi som voksne opplevde som problematisk eller vanskelig. Vi bør også her få med barnets ideer om hvordan dette kan foregå på en bedre måte. Og hva barnet tenker om eller synes om våre ideer.

Du kan lese del 8 av intervjuet her.

Kontakt oss
Fyll inn din epost for å få informasjon om nye kurs via vårt nyhetsbrev.
Som takk får du en rabattkode med 10% rabatt på det første kurset du melder deg på.
mother-playing-witha-child
 

You have Successfully Subscribed!