Dette er del 3 av et intervju med Hans Holter Solhjell gjort av James Alexander Arnfinsen, som en del av Podcast showet Levevei. Intervjuet er bearbeidet for å fungere som tekst.

JAA: Riktig. Hvordan kan foreldre og lærere gå frem for i større grad lære av disse situasjonene? Jeg ville tro at det er noe av det som du jobber med på kursene og når du veileder?

HHS: Det viktigste er å begynne med å interessere seg for dette. Og å velge å anse relasjonen, og kommunikasjon og konflikthåndtering, som en vesentlig, del og kanskje det viktigste, av det som skal foregå. Og prioritere relasjonen og kommunikasjonsformen som noe av det viktigste i løpet av en dag.

La meg gi et eksempel. Hvis vi tenker oss en situasjon hvor man som voksen er redd for at barnet skal ødelegge noe, la oss si et dyrt glass som står på et bord, så har vi her to mål som lett kan komme i veien for hverandre, eller konkurere om hva som anses som viktigst. Er det viktigste å redde glasset, eller er det viktigste at vi går frem på en måte som ikke skremmer eller krenker barnet?

Og selv om vi er enige i at hensynet til barnet er viktigst, så kan det lett bli slik at den voksne plutselig blir redd for glasset, eller stresset, eller er sliten og utolmodig. Eller det er noen andres glass, om vi er på besøk et sted. Det er flere ting her som gjør at den voksne nå lett kan få en form for tunnelsyn, og at hovedprioriteten nå umiddelbart blir å redde glasset, og kanskje ikke er særlig opptatt av hvordan jeg griper inn, og hvordan barnet opplever måten jeg gjør det på. Og det kan skje selv om man i prinsippet er enig i at hensynet til barnet er viktig, og alikevel gjør ting som alikevel oppleves som skremmende eller krenkede av barnet.

Jeg kan bruke en situasjon jeg selv har observert som eksempel. Dette var da under rydding fra middagsbordet etter et selskap, og ca 1 time etter vanlig leggetid. Ved bordet satt det et barn på ca 3 år, som plutselig strekker ut hånden etter et fint glass som står på bordet. Bestemor som står ved siden av, (som for øvrig har en meget god relasjon til barnet) griper nå tak i armen til barnet og sier med en streng tone “IKKE TA DEN” (antagelig redd for at glasset skulle gå i stykker). Barnet begynner nå umiddelbart å gråte og blir fortvilet. Bestemoren slipper nå taket i gutten og sier “å, han er trøtt”.

Det er lett å se fra utsiden her at barnet kanskje ble redd eller krenket av å bli grepet tak i, og snakket til på en hard måte. Og at bestemor her nok både feiltolket barnets intensjon og også årsaken til at han begynte å gråte, og heller ikke så hvordan hennes form og tone påvirket barnet. Og noen barn kan nå bli redde, eller føle seg krenket og begynne å gråte.

Om den voksne nå i etterkant ikke ser sin egen adferd, og ikke forstår koblingen mellom sin egen adferd og barnets reaksjon, så forsterkes problemet ytterligere. Og den voksne vil i noen tilfeller nå legge skylden for situasjonen på barnet (han ville ta glasset, jeg måtte redde det, han er trøtt så derfor gråter han), eller i etterkant avvise barnets barnets reaksjon, eller kanskje forklare barnets reaksjon med at, ”å, han er trøtt”, for å unngå å måtte se på seg selv. Om det kun skjer en sjelden gang så er det ikke nødvendigvis problematisk, men om dette er et vanlig mønster og skjer relativt ofte så kan det være veldig uheldig.

En måte å forstå noe av det som skjer her er at verdien av glasset, og den voksnes umiddelbare opplevelse av situasjonen, og den emosjonelle og adferdsmessige impuls og reaksjonen blir vurdert som viktigere av den voksne enn verdien av barnets opplevelse, og kvaliteten på relasjonen, og den voksnes rolle i denne. I dette eksempelet kan vi si at den voksne her har noen åpenbare manglende ferdigheter i forhold til å gripe inn i slike situasjoner på en hensiktsmessig måte. Og har man små barn så har vi slike situasjoner mange ganger om dagen.

Man vil kanskje gå frem på en annen måte enn hvis man tenker: “Oi, verdien av relasjonen her og kvaliteten i måten jeg behandlet barnet på, er viktigere enn om jeg redder glasset mitt eller ikke”. Og som regel så er det mulig å gjøre begge deler på en gang, om man har lært hvordan, og har en holdning som anser relasjonen, og barnets opplevelse av det som skjer som viktig. Og selvfølgelig også har fokus på hva barnet lærer om sosiale ferdigheter og hensynet til andre gjennom måten vi opptrer på.

Og dette er en type situasjon, at vi voksne må gripe inn i noe som skjer, stoppe noe, gi en beskjed, veilede og lignende, som om vi har små barn oppstår titalls ganger om dagen, og hvor fremgangsmåten vi voksne bruker vil i stor grad være med på å emosjonelt tonesette eller fargelegge stemmningen i relasjonen.

Du kan lese del 4 av intervjuet her.