Dette er del 1 av et intervju med Hans Holter Solhjell gjort av James Alexander Arnfinsen, som en del av Podcast showet Levevei. Intervjuet er bearbeidet for å fungere som tekst.

JAA: Vi kom i kontakt med hverandre i forbindelse med at jeg skulle intervjue Jesper Juul, som du samarbeider med. Etter det har vi hatt kontakt fordi vi deler mange interesser, blant annet konflikthåndtering. Og konflikthåndtering er temaet for intervjuet i dag. Og jeg har selvfølgelig sett på nettsidene dine, og jeg ser at du jobber med flere ulike tema, som foreldreveiledning, kroppsorientert pedagogikk og traumeterapi og flere tilgrensende ting. Du driver også eget firma, og en spesialist bokhandel. Det kunne vært interessant for leserene å vite litt mer om hvem du er og hva du gjør. Hva arbeider du med egentlig?

HHS: Som du sier, det kan se ut som mange ulike ting. Jeg har noen ganger blitt omtalt som en “jack of all trades”, som man vel kan kalle en form for kritikk. Samtidig så er det for meg en klar sammenheng mellom det meste jeg driver med, selv om det på overflaten kan virke som mye forskjellig.

Men i forhold til temaet vi skal snakke om, konflikthåndtering, så jobber jeg primært med kurs og veiledning for foreldre. Konseptet, og nettsiden, kaller jeg Foreldrekompetanse, og jeg holder kurs og veiledning om tema knyttet til barns utvikling og foreldrerollen.

Det mest populære kurset er kurset om kommunikasjon og konflikthåndtering i relasjoner med barn. Det er mange som kommer på dette kurset som har mindre barn og noen har også større barn. Noen er gravide, eller venter barn nummer to eller tre, og ønsker å være bedre forberedt. Så driver jeg også veiledning for foreldre som opplever mange konflikter og utfordringer i hverdagen, og som ønsker å håndtere disse situasjonene bedre. Eller som ønsker mer generelt å oppleve større mestringsevne og trygghet i foreldrerollen. Mange oppsøker også veiledning i forbindelse med konflikter eller dårlig kommunikasjon med barnehage, skole eller barnevern, og ønsker mer konkret veiledning enn de har opplevd tidligere.

I tillegg til kurset om konflikthåndtering så har jeg også kurs om barns språkutvikling, kolikk, søvn, emosjonell kommunikasjon helt fra fødselen av og det første og det andre året. Også overgangen mellom amming og når barnet skal begynne å spise på egenhånd. Alt er praktisk orientert, med fokus på hva vi som voksne kan gjøre for å tilrettelegge for barns utvikling.

Fokuset er i stor grad på å tilrettelegge situasjoner slik at de fungerer også på barnas egne premisser på en organisk måte, og at barna selv kan være aktive deltagere, selv velge, utforske, prøve og feile, sanse og kjenne, eksperimentere og at vi voksne kan følge barnets nysgjerrighet mm. i så mange situasjoner som mulig. Og at barna ikke bare er passive mottagere eller tilskuere i voksenstyrte, voksenvalgte aktiviteter.
Et eksempel er i forhold til mat og spising hvor jeg har fokus på at barna, helt fra de er 7-8 måneder selv kan putte mat i munnen og selv velger hva de vil spise, istedet for at selve matingen i stor grad er voksenstyrt.

Et fokus jeg har hatt, til forskjell fra mange akademikere, er å se etter konkrete og praktiske modeller, som gir konkrete ideer til praksis, og har fokus på hvilke ferdigheter vi voksne kan utvikle, og hvordan vi kan tilrettelegge for barns organiske læring. I forhold til mat er er jeg inspirert av “I can feed myself! – A baby-led approach to introducing solid foods” av Gill Rapley. Det pedagogiske geniet Maria Montessori og hennes pedagogikk for barnehager og skoler er kanskje det beste og mest gjennomførte eksempelet på denne måte å tenke og jobbe på, men det finnes også andre.

JAA: Det er interessant det du sier om å få ting til å fungere på en organisk måte, og barn som aktive deltagere. Og at du også driver med traumeterapi, og ulike kroppsorienterte tilnærminger til endringsprosesser. Hvordan henger alt dette sammen?

HHS: Teoretisk sett så kan du si at mye av det jeg driver med, og de metoder jeg har valgt å jobbe med og søkt til dreier seg om det vi kan kalle organisk læring, selvregulering og samregulering. Mye av det jeg jobber med er basert på selvreguleringsteori, og hvordan vi som voksne kan støtte barns evne til selvregulering. Og også utvikle vår egen evne til både selvregulering og samregulering. Her har jeg også utviklet to modeller selv. PLS selvreguleringsmodellen, og PLS reguleringsstøttemodellen. PLS står da for Positive LæringsSpiraler.

Selvregulering dreier seg om vår evne til å regulere og koordinere våre egne følelser, impulser, tanker, og sanseinntrykk både fra innsiden og utsiden av oss selv, og, på en primært ubevist måte, omsette all denne informasjonen på en slik måte at vi opplever indre trygghet og balanse, og også handler på en måte som er tilpasset den situasjonen vi befinner oss i.

I stor grad dreier selvregulering seg om vår evne til å håndtere de utfordringer vi møter, og hvordan vi forholder oss til stress, og spesielt sosialt stress, på en slike måte at vi kan ivareta vår indre balanse, fysiologisk og emosjonelt. Men også om ivareta vår positive vitalitet, lek, nysgjerrighet og åpenhet for nye inntrykk og våre omgivelser, og dermed også kapasitet for læring og økt mestring.

Selvregulering er både en fysiologisk prosess som påvirkes av i hvilken grad de strukturene og det samspillet i hjernen som påvirker vår evne til selvregulering er utviklet. Men selvregulering er også en en mental prosess, som påvirkes av de konkrete ferdigheter vi har lært oss i forhold til mestring av konkrete ufordringer, og av vår indre verden. Og også en sosial og kulturell prosess, som for hver og en av oss påvirkes av våre sosiale og kulturelle omgivelser.

Og barns evne til selvregulering utvikles i stor grad gjennom det vil kaller samregulering. Det vil si for barns del, at vi voksne ideelt sett støtter barnets selvregulering på en tilpasset og emosjonelt relevant måte, sett fra barnets perspektiv. Dette gir barnet et mulighet til å gradvis utvikle sin egen evne til selregulering, og gradvis håndtere mer og mer komplekse situasjoner på egen hånd. Men samregulering mellom mennesker er alltid tilstede, også hos og mellom voksne.

Et viktig poeng her er at hjernen, og da både hjernens struktur og funksjon, påvirkes og formes som et resultat av erfaringer. Og mange av strukturene og funksjonen tilknyttet evnet til selvregulering, følelsesmessig og sosialt, er spesielt sensitive for sosiale erfaringer. Og utviklingen av disse hjernestrukturene og samspillet mellom strukturene påvirkes hos barn i stor grad av samspillet med voksne, gjennom samregulering.

Dvs, i møtet med primære og sekundære omsorgsgivere som helst bør ha en mer moden og velutviklet evne til selvregulering, som så kan hjelpe barna å utvikle, gjennom gjentatte erfaringer over mange år, evne til å mestre gradvis mer komplekse sosiale og praktiske situasjoner.

Det vil også si at omsorgsgivers evne til egen selvregulering, og samregulering med barnet påvirker barnets utvikling av selvregulering. En tabloid måte å si det på er at omsorgsgivers hjerne, struktur og funksjon, påvirker utviklingen av barnets hjerne, struktur og funksjon. Dette innebærer også at det er en stor fordel om vi voksne også jobber med å utvikle vår egen evne til både selvregulering og samregulering når vi er ansvarlige for barns utvikling.

Selvregulering og samregulering er også sentrale temaer i kroppsorientert traumeterapi som jeg jobber med, og i flere av de metodene jeg har tatt utdannelser i, som Feldenkraismetoden, Somatic Experiencing, TRE, og også i Kommunikologi, selv om de ikke snakker om denne teorien der enn så lenge.

Ut over dette så er jeg i stor grad inspirert av dynamisk system teori, psykonevrobiologisk teori og forskning, knyttet opp mot tilknyttningspsykologi og traumebehandling, og også utviklingspsykologi. Og også SDT, Self Determination Theory. Alle disse teoriene, selvregulering mm. var også vesentlige temaer i hovedoppgaven min i pedagogikk, som jeg leverte i 2004.

En viktig dimensjon for meg i forhold til å se dette som en helhet, er å fokusere på den praktiske dimensjonen. Med en kroppsorientert og praktisk tilnærming, så er det langt mer som henger sammen, enn som skiller disse tingene. Det er lett å dele ting opp teoretisk, og det finnes et uttall teoretiske modeller man kan bruke og som akademiker er det lett å gjøre mye ut av små forskjeller, men om vi ser på den praktiske dimensjonen av endringsarbeid, kommunikasjon og konflikthåndtering så er det mange flere sammenhenger og likheter, enn forskjeller.

Det vil også si at om man klarer å se gjennom tåken av begreper og teorier, og fokuserer på de rette tingene i praksis, og øver på de, så kan man bygge opp et sett av ferdigheter som er anvendelig i forhold til et ganske bredt spekter av problemstillinger og områder. I forhold til dette er jeg primært inspirert av Kommunikologi, og Ken Wilbers Integral Theory.

Du kan lese del 2 av intervjuet her.