Dette er del 6 av et intervju med Hans Holter Solhjell gjort av James Alexander Arnfinsen, som en del av Podcast showet Levevei. Intervjuet er bearbeidet for å fungere som tekst.
Trassalder
JAA: Du kaller jo ditt kurs om konflikthåndtering for foreldre for Trassalder. Begrepet trassalder kan vi kanskje kalle en mental modell som inneholder både verdier, syn på barnet og praksis. Kan du si noe om det?

HHS: Gjerne det. Jeg vil da si litt om både begrepet “trassalder” og “selvstendighetsalder”. Kurset mitt heter jo “trassalder?”, med spørsmålstegn. Jeg bruker da begrepet trassalder, fordi det er et begrep alle kjenner igjen og forstår hva innebærer, slik at de ikke er noen tvil om hva kurset dreier seg om, samtidig som spørsmålstegnet er der for å stille spørsmålet om det er et godt begrep.

Trassalder er jo et enkelt hverdagsbegrep, men som vi også kan si er en mental modell som sier noe om den voksnes forståelse av barnet og av årsakene til barnets adferd.

Samtidig er det ikke en praktisk orientert modell, men kan alikevel ha omfattende praktiske konsekvenser. Begrepet er heller en mental modell som innholder ideer, både implisitte og eksplisitte, om årsaksforklaringer, holdninger, menneskesyn, syn på barnet og voksenrollen.

Om vi setter begrepet inn i en konkret situasjon så kan vi gjøre en enkel analyse. En type av situasjoner hvor det ofte oppstår konflikter er i situasjoner hvor vi voksne ønsker at barnet skal stoppe noe han eller hun holder på med, og hindre at barnet tar noe jeg er redd for skal bli ødelagt, er farlig eller tilhører andre. Veldig ofte så vil barnet protestere og ønske å fortsette med det barnet gjør eller ikke gjøre det vi vil som gjerne er kjedelig. Så et punkt å se på nå er hvordan vi voksne fortolker og forstår barnets adferd.

La oss si at vi er i butikken med 3 åringen, det er etter barnehagen, og at det har i og for seg gått greit med med kun noen mindre tilløp til konflikt helt til vi kommer til isdisken. 3 åringen sier nå med en insisterende tone “Jeg skal ha is!”. Hvis jeg nå med en irritert eller streng tone, sier, ”nei, jeg har sagt vi ikke skal ha is” er det ikke usannsynlig at 3 åringene blir mer insisterende og kanskje sier “JEG SKAL HA IS!”. Hever jeg selv tonen nå, blir strengere og sier “Nei, det skal vi ikke”, så er det nå stor sjanse for at barnet legger seg ned på gulvet, roper, hyler, skriker og så videre.

Om jeg nå stiller meg opp og ser oppgitt ned på barnet og sier til meg selv “hfff, ja nå er han i trassalderen. Helt typisk”

Min mentale modell, eller forklaring, på at han krever å få is, legger seg ned på gulvet og gråter er at årsaken til at dette skjer primært dreier seg om noe med gutten, at han er i viss alder, og at jeg selv opplever han som vanskelig, og som et problem. Typisk vil man med dette som utgangspunkt se bort fra seg selv, og ens egen rolle.

Vi kan her si at jeg har en mental modell som peker mot barnet, og ikke mot meg, og ikke inkluderer meg selv, min kommunikasjonsform og effekten av denne.

Nettopp dette, hvor, og mot hvem, de peker er en veldig viktig egenskap ved mentale modeller, enten de er eksplisitte eller implisitte. Og hvordan modellene har implisitte eller eksplisitte antagelser om årsaksforklaringer, ansvarsforhold, roller, om de inkluderer oss selv eller ikke, om de bare ser på ytre adferd, eller også indre motivasjon, følelser, tankemønstre, mentale modeller, positive eller negative fortolkninger av andres intensjoner mm.

Jeg vil bruke et eksempel til, for å illustrere hvordan denne typen faktorer kan snike seg inn og skape problemer også på langt mer subtile måter enn ved slike åpenbare måter å tenke på som ved bruk av et begrep som trassalder. Det er tross alt også i dag et nokså gjennomdrøftet begrep, og man har forsøkt å erstatte det med begrepet selvstendighetsalder.

Vi går da tilbake til eksempelet vi brukte tidligere, med situasjonen som oppsto under rydding fra middagsbordet etter et selskap, med gutten på 3 år som ville ha glasset han så på bordet. Det var ca 1 time etter vanlig leggetid men han hadde kost seg, ledd, pratet og vært i storform hele kvelden. Når bestemoren griper tak i han og snakker til han med en streng tone, så begynner han nå umiddelbart å gråte og blir fortvilet. Bestemoren slipper nå taket i gutten og sier “å, han er trøtt”. Dvs, hennes mentale modell av situasjonen, og forklaring på at han begynte å gråte og ble lei seg var at det dreide seg om noe med gutten, at han var trøtt, og at hans reaksjon ikke hadde noe med henne å gjøre. Hun peker med sin mentale modell og forklaring bort fra seg selv, og mot gutten. Det var nå ikke trassalder, men “trøtt” som er forklaringen. Det kan lett snike seg inn slike mer subtile og tilsynelatende uskyldige, nesten omsorgsfulle, forklaringer, men fokuset er alikevel på barnet, og en ser ikke seg selv.

Så man kan kanskje si at denne type mentale modeller gir meg muligheten til å fraskrive meg ansvaret for min egen opptreden, og rolle. Jeg slipper med andre ord å se på meg selv, som jo på kort sikt kan være mer behagelig å slippe. Og jeg beholder også det som kalles “definisjonsmakten”, hvor jeg selv er den som definerer hva som er årsak og effekt, hvem som har hvilke roller og ansvar, og hvem som har skyld eller ikke. Som jo da helst ikke bør være meg selv.

Og om dette skjer en sjelden gang så er det ikke det helt store problemet. Men om dette er den gjennomgående måten ting foregår på, og den tankegangen og rollefordelingen som preger hele relasjonen over tid, så kan det bli meget problematisk. Og det fratar også meg selv som voksen muligheten til å lære av situasjonen, og om og av barnet, og å utvikle meg selv.

Dette er også noe av årsaken til at begrepet «trassalder» har blitt kraftig kritisert, og hos mange byttet ut med begrepet selvstendighetsalder. Dette skyldes primært det arbeidet som er gjort av engasjerte fagfolk, som for eksempel Jesper Juul, som har skrevet mye om de negative sidene ved begrepet trassalder.

Begrepet “selvstendighetsalder” gir en bedre og mer riktig forståelse av hva barnet faktisk egentlig holder på med. Hva er det barnet gjør denne perioden? Jo barna får nå en tydeligere forstålese av seg seg selv og større evne til å tydelig vil markere hva de vil, hva de ikke vil. Vi kan si at de jobber med å lære seg å forstå egne og andres personlige grenser, og forholde seg til disse i praksis. Selvstendighet er jo også noe vi i vår kultur primært tenker på som noe positivt og som vi ønsker å støtte på ulike måter. Så slik sett er dette et mer positivt vinklet begrep.

Men begrepet har alikevel en av de samme svakhetene som begrepet trassalder, og en rekke andre slike begreper. De peker mot barnet, og ikke mot den voksne, eller mot interaksjonen. Jeg kan nå si til meg selv, ”Ja, nå ble du sint, men det er antagelig fordi du er i selvstendighetsalderen. Det har jeg gledet meg til”. Og det er litt mer positivt, men vi peker fremdeles på barnet, og jeg har ikke inkludert meg selv i forklaringen.

Og som mental modell å betrakte er begrepet heller ikke praktisk orientert, og gir ikke konkrete ideer om hva jeg kan som voksen kan gjøre anderledes. Nettopp dette opplever jeg ofte at er en utfordring for mange som er opptatt av å finne bedre måter å forstå barn og foreldrerollen på. De kan bli veldig opptatt av nettopp forskjellen på begreper som trassalder og selvstendighetsalder, og de tilhørende verdiperspektivene og synet på roller, men alikevel bli ganske fortvilet når de opplever at dette er vanskelig å få til i praksis.

Og det er dette de fleste vil, å få ting til bedre i praksis. Med mindre stress og frustrasjon, og mer i tråd med de ideene, kunnskapene, verdiene og holdningene de har tro på. Men ideer, kunnskaper, verdier og holdninger er ikke det samme som ferdigheter og handlingskompetanse.

Og det er dette jeg selv har interessert meg spesielt for, og også utviklet flere modeller for. Og også det vi kan kalle en egen epistemologi eller kunnskapsteoritisk og metodisk modell relatert til å skape det vi kan kalle handlingsorienterte, og læringsorienterte mentale modeller. Det vil si, mentale modeller hvor målet ikke bare er å utvikle vår analytiske kompetanse, innsikt, forståelse og så videre, men også vår evne til å handle konstruktivt her og nå, og skape læringsprosesser over tid.

Et viktig aspekt ved slike modeller, relatert til det vi allerede har snakket om, er at modellene og de tilknyttede begrepene peker mot oss selv, og sier noe om konkrete handlinger, og intensjoner for handlinger og prosesser. Det vil si, noe vi kan gjøre. Og at begrepene og modellene er handlings og prosessorienterte, og setter oss selv i fokus som ansvarlige aktører.

Litt enklere sagt, så dreier dette seg om modeller som snur pekefingeren motsatt vei og sier noe om hva vi kan gjøre. Og oppfordrer oss til å se på oss selv, og stille spørsmål og reflektere over våre egne handlinger og effektene de har: “Hva var det jeg gjorde i denne situasjonen? Hvordan sa jeg nei? Hvilket tonefall brukte jeg? Hva gjorde jeg før situasjonen oppstå, eller før vi gikk inn i butikken? Hvordan forklarte jeg dette her til barnet? Hvordan møtte jeg barnets eventuelle reaksjoner som skuffelse, sinne og så videre?”. I tillegg er det selvfølgelig vesentlig å prøve å forstå barnets perspektiv og opplevelse av dette også.

Dette setter også oss selv i en læringsposisjon, og gir oss muligheten til å utvikle oss selv, og lære å forstå situasjonene bedre, øke vår egne ferdigheter, og håndtere situasjonene på en gradvis bedre måte. Begreper og modeller som primært peker mot barnet fratar oss denne muligheten. Det gjelder også faglige begreper som feks ADHD. Selv om ADHD er en reell tilstand og informasjon om dette kan være opplysende på ulike måter så er fokuset fremdeles på barnet. Og ADHD er et begrep så godt som alle vet hva er i dag. Mens et annet begrep, klasseledelse, er langt mer ukjent.

lærer ved skolen
Jeg spør alle lærerstudenter jeg møter om hva de lærer om klasseromsledelse og mange av de ser bare ut som spørsmålstegn, og kan lite eller ingenting om det. Det er meget alvorlig slik jeg ser det. ADHD er et begrep som peker mot barnet og definerer barnet som problemet. Og er noe alle kan. Mens klasseromsledelse er noe som ansvarliggjør den voksne, samarbeidet mellom lærerne og skolen som system. Og det er langt mer ukjent, selv hos de som virkelig burde kunne det.

Å sette oss selv i en læringsposisjon er utgangspunktet for i det hele tatt å kunne jobbe videre. Og det gjelder selv om barnet selvfølgelig også har en rolle i situasjonen. Det kan hende barnet er trøtt og sulten, og 3 åringen er selvfølgelig i en fase i livet hvor han har mindre frustrasjonstoleranse enn for eksempel en voksen ideelt sett bør ha. Eller har ADHD. Men barnet kan ikke stille disse spørsmålene, ikke lese en bok eller artikkel om temaet, gå på et kurs eller oppsøke veiledning.

Det kan vi som voksne gjøre, og vi har selvfølgelig også et ansvar for situasjonen og hvordan den utvikler seg, som barnet ikke har kapasitet eller evne til å ta. Barnet er 100% avhengig av de voksne de har rundt seg, og vår evne til å forstå og fortolke barnet, og til å opptre på en måte som støtter oppunder og bygger barnets barnets evner over tid, samtidig som vi ivaretar barnets perspektiv og emosjonelle behov her og nå, i situasjonen.