facebook

PLS reguleringsstøttemodellen

 

Del 3: inspirasjon fra “høyintensitets miljøer”.

Du kan lese del 2 av denne artikkelen her.

PLS reguleringsstøttemodellen er også inspirert av kunnskap, teori og praksis fra andre praksisfelt og fagområder enn det vi typisk forbinder med “relasjoner med barn” fagfeltet, småbarnspedagogikk, utviklingspsykologi, spedbarnspsykologi ol. Dette er fag og praksisfelt vi kan beskrive som “høyintensitets miljøer.” Med høyintensitets miljøer mener jeg da miljøer hvor den emosjonelle intensiteten, og opplevelsen av press, og både positivt og negativt stress kan være høyt. Og også hvor konflikter kan ha spesielt høy intensitet, og være mer komplekse, mer uoversiktlige, og med større tidspress enn det som er vanlig å assosiere med de “myke” miljøene tilhørende de tidligere dette fagfeltet.

Dette er mine erfaringer fra kroppsorienterte traumeterapi, improvisasjonsteater, trening i Aikido og realistisk selvforsvar, og fra en periode jeg underviste i psykologi ved Politihøyskolen i Oslo, med mye fokus på kommunikasjon, konflikthåndtering, persepsjon og stress.

Før jeg går mer inn på dette så vil jeg se nærmere på noen flere aspekter ved konflikter med barn, og hva som gjør disse spesielle, og hvorfor de har mye til felles med det man finner i høyintensitets miljøer, og som gjør at jeg har funnet det nyttig å ha en tverrfaglig tilnærming i utviklingen av metoden.

Tverrfaglig inspirasjon.

Før jeg går mer inn på de ulike praktiske inspirasjonskildene så vil jeg se nærmere på noen flere aspekter ved konflikter med barn, og hva som gjør disse spesielle, og hvorfor de har mye til felles med det man finner i høyintensitets miljøer. Og hvorfor det er rimelig å beskrive mange konfliktsituasjoner i relasjoner med barn som komplekse situasjoner med høy intensitet. Og da også hvorfor jeg har funnet det nyttig og nødvendig å ta dette i betraktning i forbindelse med utvikling av praktisk forståelse og  modellutvikling, i tillegg til å ha en bredere tverrfaglig tilnærming i utviklingen av metoden enn det som er vanlig i dette fagfeltet.

Faktorer som kompliserer konflikter i relasjoner med barn.

Som nevnt så er det helt vanlig at intensiteten og temperaturen i mange hverdagslige situasjoner med barn kan bli veldig høy. De aller fleste foreldre er, fra før de fikk barn, uvant med at noen nekter å høre på selv vennlige beskjeder, hyler og skriker, legger seg ned på gulvet, biter, sparker, slår, spytter, rømmer unna, bli stille og tilbaketrukket ol. Og opplever det som utfordrende og vanskelig å forholde seg til. Og spesielt om dette skjer ofte.

Barnets begrensede kapasitet og voksnes dobbeltrolle.
Om vi sammenligner en 2-4 åring og også eldre barn, med en voksen, og en konflikt mellom to voksne med en konflikt mellom et barn og en voksen, så ser vi lett at i voksen-voksen konflikten så har vi to parter som oftest er noenlunde like modne. Begge de to voksne har et utviklet språk, grunnleggende forståelse av hverdagslige gjøremål og krav, en viss emosjonell modenhet, evne til å gjøre seg forstått, og forstå den andres perspektiv.

I en konflikt mellom et barn og en voksen så vil det som regel bare være den voksne som har utviklet disse egenskapene til et modent nivå, og den voksne har nå rollen som både den som skal lede situasjonen og barnet, for eksempel ut av døren om morgenen og til barnehagen, men samtidig gjøre dette på en slik måte at det støtter barnets utvikling av disse egenskapene, over tid.

Dette blir ofte omtalt som en asymetrisk relasjon, hvor begge parter er likeverdige, men hvor den ene, den voksne, har langt mer ansvar, erfaring, kunnskap, og også makt. Det er selvfølgelig betydelig mer komplisert og krevende å ha denne dobbeltrollen, enn den rollen man normalt har i konflikter mellom 2 voksne.

Dårlig tid, tilskuere, og andre aktører.
I tillegg så oppstår konflikter gjerne i situasjoner hvor man ikke har særlig god tid, og hvor man skal gjennomføre noe, for eksempel å komme seg ut om morgenen. Eller man er midt i en butikk eller en annen situasjon med andre voksne tilstede, og hvor mange vil føle seg observert. Og en eller flere av de andre voksne kan finne på å involvere seg i situasjonen på en måte som eskalerer situasjonen og øker stressnivået.

Barn endre seg mye, både i løpet av dagen, og over tid.

Et typisk barn vil kunne reagere veldig forskjellig på den samme situasjonen, som for eksempel å kle på seg, i løpet av en vanlig dagavhengig av konteksten for situasjonen. Dette kan for eksempel være hva som skal skje etter at vi har kledd på oss, om det er andre barn som skal ut å leke eller ikke, om barnet er trøtt og kanskje sulten etter en lang dag i barnehagen, om det har vært flere andre frustrasjonselementer i nær fortid for påkledning, om barnet egentlig har lyst til å gjøre noe helt annet, som å leke videre med de andre barna i barnehagen el.

Ulike barn kan også være veldig forskjellige, ha ulikt temperament, personlighet, livserfaringer mm. Dette gjelder også for 2 søsken, slikt at den fremgangsmåten foreldre har brukt med et barn kan være lite egnet i forhold til et annet barn.

Og i tillegg så endrer det samme barnet seg over tid, ettersom barnet vokser, og utvikler seg gjennom ulike utviklingspsykologiske faser, og lærer også å hevde seg selv på nye måter over tid. Det vil ofte føre til at den måten man som foreldre, eller andre omsorgspersoner, har gjort ting på de siste månedene, eller siste året, plutselig ikke fungerer overhodet.

Mer enn et barn involvert.
Og det kan også være flere enn et barn involvert, og vi må lede situasjoner med flere barn. Den ene kan for eksempel finne på å løpe en vei, og den andre en annen vei. I tillegg så må vi som voksne også håndtere konflikter som har oppstått uten at vi var tilstede, og hvor vi ikke er en part i konflikten. I mange situasjoner er det også vanskelig å ha oversikt over alt som skjer, og hendelsesforløpene kan være tildels uforutsigbare.

Større barn, større utfordring.

Jo større et barn er jo mer lærer de også om å hevde seg selv både på positive måter, men også måter som kan være mer krevende å forholde seg til. Og jo flere krav og forventninger vil barnet gjerne også møte fra de voksne rundt seg, som igjen utfordrer barnets selvreguleringsevne på nye måter.

Og det er en ting om en 2- 4 åring sparker, biter, slår eller kaster noe, som er nokså vanlig, men noe helt annet og betydelig mer krevende å forholde seg til om det er en 7 åring, en 12 åring eller en enda eldre barn/ungdom. Situasjonen kan nå også bli direkte farlig, både for barnet og den voksne som må håndtere situasjonen. Og barnet kan også i større grad reagere med et bredre spekter av reaksjoner, også selvdestruktive.

Den voksnes egne stressreaksjoner.
Det er også helt normalt om man som voksen blir stresset, usikker, frustrert, irritert, sint, skremt eller på andre måter satt ut av balanse i møtet med barnets sterke reaksjon. Og disse reaksjonene kan lett bli forsterket om man har dårlig tid, blir observert, andre voksne blander seg inn, har kommentarer og meninger mm.

For de fleste så stiger stressnivået i denne typen av situasjoner. Og i stressende situasjoner er det lett å handle på impuls, fordi man naturlig nok har lite erfaring med lignende situasjoner. For en del kan det også bli slik at man handlef ut fra hva man tror andre som ser på forventer, heller ut fra hva man selv vet fungerer best i relasjonen med barnet. Det er også slik for de fleste at når vi påvirkes av sterke følelser, eller over et vist nivå av stress, og vi føler oss observert og vurdert, så vil handlingsmønsteret vårt endres. Og ofte ikke til det bedre.

Krevende situasjoner i forbindelse med medisinsk behandling, tannlege mm.

Mange opplever også situasjoner relatert til medisinsk behandling, som operasjoner, smerter og stell av operasjonssår i etterkant, prøvetakning, medisinering ved langvarig sykdom ol. som krevende. Barn som må gjennom gjentatte behandlinger kan reagere på dette, og lang tid i forveien av behandlinger grue seg, og reagere sterkere på andre hendelser enn vanlig.

Traumer, sykdom, mobbing, forhold i barnehage og skole.
Det er også mange andre faktorer som kan komplisere situasjonen og relasjonene i familien enda mer, og vanskeliggjøre prosessen med å støtte en god utvikling ytterligere. Dette er for eksempel alvorlig stress hos barn og/eller voksne, som for eksempel på grunn av flytting, jobbskifter, psykisk eller fysisk sykdom, eller dødsfall i familien og andre dramatiske, men normale livshendelser.

Også forhold utenfor familien, som for eksempel mobbing fra både barn og voksne, og dårlig miljø og lav kvalitet i barnehage eller skole vil kunne ha sterke effekter på barnet og barnets reaksjonsmøntre. Også traumer hos barnet, eller også hos voksne, vil gjøre voksenrollen, og oppgaven med å samregulere, og gi barnet god regulerningstøtte mer utfordrende. Traumer hos barn kan både oppstå før fødselen, under fødselen, eller senere. Og jo tidligere i livet, jo mer sårbart er barnet, og barnets hjerne og nervesystem i forhold til å håndtere påkjenninger og belastninger.

Behov for en tverrfaglig tilnærming i metodeutvikling.

Oppsummert kan vi si at et kjennetegn ved konflikter i hverdagssituasjoner med barn er at de kan innebære høy emosjonell og adferdsmessig intensitet, være dels uoversiktlige, uforutsigbare og med kompliserte handlingsforløp som påvirkes av en rekke ulike faktorer, og hvor også stressnivået hos alle parter, også voksne, kan bli høyt.

Det er ikke her meningen her å gi en utfyllende beskrivelse av alt som gjøre konflikter i relasjoner med barn mer krevende, intense og kompliserte enn mange andre typer konflikter voksne til daglig opplever i sin hverdag. Hensikten er dels å si noe om behovet for konkrete og praktiske modeller for å forstå hva som skjer, og hva man som foreldre og voksne i relasjoner med barn kan gjøre i praksis i slike situasjoner. Og også så si noe om hvorfor jeg har funnet det nyttig å ha en langt mer tverrfaglig tilnærming i forhold til utviklingen av PLS reguleringsstøttemodellen enn det som er vanlig innen metodeutvikling innen “relasjoner med barn” fagfeltet.

Mange metoder i dette feltet tar primært utgangspunkt i psykologisk teori, kontrollerte laboratoriesituasjoner, og voksen-voksen samtalemetodikk. I senere deler av denne artikkelserien så vil jeg sammenligne PLS reguleringsstøttemodellen med flere andre eldre og kjente metoder, og se på hvordan PLS reguleringsstøttemodellen både har fellestrekk med andre metoder, og også representerer noe nytt.

 

 

Kontakt oss

Få en 10% rabattkode

når du registrerer deg på vårt nyhetsbrev.

Du har abonnert på en god måte. Sjekk din epost for 10% kupongkoden.